<![CDATA[Hakonskard.no - Blogg]]>Tue, 22 Oct 2019 21:27:11 +0200Weebly<![CDATA[Hvordan går det med barna?]]>Mon, 23 Sep 2019 12:53:05 GMThttp://hakonskard.no/blogg/hvordan-gar-det-med-barnaDet jeg formidler til mine studenter når de skal lære seg utøvelse av faget, er at de kan og skal skape endring på alle nivåer av et menneskes liv uavhengig av hvor de jobber. 

En viktig arbeidserfaring for meg var tiden jeg hadde innen Barnevernet i MST (multisystemisk terapi). For de som ikke kjenner til metodikken, så går man som terapeut inn i familier som har ungdom med problemer (rus, vold, kriminalitet, skolefrafall) med en strukturert tilnærming for å endre systemene rundt ungdommene for derav å endre på problemet. Man møter familien i deres hjem, når det passer for dem, ved behov. Man er alltid tilgjengelig på telefon. Man oppsøker skole, politi, idrettsforeninger, andre slektninger, naboer, alle som kan være relevante å snakke med. Det er utrolig givende å se at man kan skape varig endring med bred innsats i en avgrenset periode, som hjelper både sårbare barn og alle i deres omgivelser.
Dette er selvfølgelig arbeid som krever arenafleksibilitet og stor tilgjengelighet, dermed krever det også lønn og avtaler som sikrer disse arbeidsbetingelsene. Samtidig mener jeg at holdninger og intervensjoner fra dette arbeidet kan integreres inn i de fleste arenaer hvor psykologer arbeider, uten at disse betingelsene er der. Jeg sitter til daglig med individualterapi på eget kontor. Selv om jeg mener at psykisk lidelse både kan eksistere i individet og endres i psykoterapeutisk kontakt med individet, så har jeg alltid med meg et blikk på individets kontekst og behov for tiltak der. Særlig med sammensatt problematikk er det helt nødvendig å se på opprettholdende faktorer i individets miljø samt ivaretakelse av de menneskene som er rundt individet.     
Her er vi kommet til min kjepphest: Vi skal tenke systemisk og forebyggende uavhengig av hvor vi er og hvem vi møter. Av og til kan diskusjonen virke som at det er et skarpt skille mellom forebygging og behandling, men begge deler bør gjennomsyre alt vårt arbeid. Driver du individualbehandling så har du et blikk på pårørende. Jobber du forebyggende har du et blikk på hvem som kan behøve behandling. Dette er noe av bakteppet for min bekymring over utviklingen vi ser. 
Befolkningen trenger sammenhengende og helhetlige tjenester, sårbare barn er i behov av at deres foreldre får hjelp og omvendt. Dersom vi ønsker en bedring i den psykiske helsen til alle, så er vi avhengige av å ha tiltak på alle nivåer av Bronfenbrenners økologiske modell. Ett tiltak forsterker et annet, men svakheter i ett tiltak svekker dessverre også effekten av et annet. Derfor må vi kunne verdsette all psykologfaglig virksomhet på tvers av tjenestested og faglig tilhørighet. Vi er alle avhengige av hverandre, både i vårt arbeid og i vår forening. 

​]]>
<![CDATA[Psykologforening eller psykologiforening?]]>Tue, 10 Sep 2019 13:46:28 GMThttp://hakonskard.no/blogg/psykologforening-eller-psykologiforeningJeg har blitt utfordret på hva jeg mener om hvorvidt medlemskriteriene i Psykologforeningen bør endres for å inkludere de med master i psykologi. Andreas Høstmælingen ønsker at vi på nytt skal diskutere hvorvidt master i psykologi skal gi anledning til medlemskap, uten at han vil konkludere på noe vis. 
Sist gang det ble diskutert var i 2010, da forslaget ble fremmet for så å bli trukket før avstemning. Det er fristende å bare resirkulere det glitrende innlegget til Halvorsen og Olsen fra 2010, men la oss likevel ta en ny gjennomgang av spørsmålet nå ti år senere.

Hva står vi å tjene på innlemmelse av masterene?
  • Kjøttvekta er et åpenbart svar. Større medlemsmasse gir større gjennomslagskraft og selvstendig forhandlingsrett i lønnsforhandlinger (krever mer enn 10.000 medlemmer). 
  • Det vil kunne dempe noen ytre motsetninger som idag ulmer ved å inkludere fremfor å ekskludere.
  • Foreningen sentralt vil kunne øke antall ansatte og jobbe med andre og bredere problemstillinger.
  • Tidsskriftet vil kunne rapportere på bredere tematikk og få potensielt større plass som tidsskrift i den offentlige debatten.
  • Vi kan fremstå som en samlet faglig forening som ivaretar hele bredden av faget.

Hva taper vi på innlemmelse av masterene?
  • Foreningen har hatt vanskeligheter med å ivareta medlemmenes interesser de senere år, noe foretakstillitsvalgte, undertegnede og enkeltmedlemmer har påpekt. Høstmælingen vedgår dette selv i sitt intervju. Et skritt som ville gi flere problemstillinger å ivareta ville etter mitt syn ikke gjøre foreningen bedre istand til å ivareta eksisterende medlemmer, tvert imot.
  • Det å flytte motsetninger som nå er med aktører utenfor foreningen inn i foreningen vil kunne skape større splittelser innad, noe som kan gjøre foreningen mindre beslutningsdyktig. Det er allerede mye uenighet rundt forvaltningen av fagfeltet vårt, men vi har likevel noen grunnleggende fellestrekk som har gjort foreningen til det den er i dag.
  • Den posisjonen som profesjonsutdannede psykologer har fått i Norge krever nennsom ivaretagelse og stadig utvikling. Dersom foreningen retter oppmerksomhet mot for mange temaer, risikerer vi at denne posisjonen utfordres av andre interessenter.
  • Selv om foreningen vil kunne få flere medlemmer gjennom masterne, risikerer man å miste medlemmer også. Debatten i 2010 ledet til at flere medlemmer varslet utmelding dersom masterne ble innlemmet, dermed risikerer man en mer heterogen forening uten særlig større gjennomslagskraft.

Basert på dette finner jeg at det ikke er grunn til å vurdere medlemskriteriene nå. Det er viktig å si at dette ikke er en nedvurdering av masternes kompetanse, vi skal fortsette å betrakte alle som ønsker og bruker psykologisk kunnskap som et gode for samfunnet. Samtidig bør medlemskap i foreningen reflektere mest mulig felles interesser.
Argumentet om at man skal kunne være en forening som representerer hele faget er problematisk, for hvorfor skal grensen gå ved mastere? Psykologisk kunnskap brukes i dag innen pedagogikk, medisin, sykepleie m.m. Skal dette også gi anledning til medlemskap?
Høstmælingen sier også  at mastere potensielt bør inkluderes fordi Psykologforeningen har argumentert ulikt rundt psykologers kompetanse i ulike sammenhenger. “Man kan ikke være en bred spiss”, slår han fast. 
Dette er for meg en fundamental misforståelse av hva profesjonsutdannelsen gir av kompetanse og ikke slik jeg har forstått foreningens retorikk. Profesjonsutdannelsen er både en bred utdannelse og en spisskompetanse. Den gir en bred kompetanse innen normalpsykologi og en spisskompetanse innen utredning, diagnostisering og behandling av psykisk lidelse.
Diskusjoner om dette temaet skal vi alltid kunne ha og jeg utelukker ikke at min mening kan endres. Aldri si aldri. Jeg ser likevel ikke at dette er noe foreningen eller medlemmene er tjent med nå.

​]]>
<![CDATA[Hva er Psykologforeningen for deg?]]>Thu, 15 Aug 2019 18:38:40 GMThttp://hakonskard.no/blogg/hva-er-psykologforeningen-for-degPicture
Jo mer jeg snakker med medlemmer, jo mer skjønner jeg at oppfatningen av Psykologforeningen spriker. Folk har hatt ulik erfaring og befatning med foreningen, det er ulike ønsker og målsetninger man som medlem har for foreningen. Dette til tross for at man skulle tro det er ganske klart hva psykologforeningen er, når det eksisterer både lover (eller vedtekter, som det vanligvis kalles) og et prinsipprogram.
Når jeg har presentert mitt bilde av foreningen i møte med medlemmer har jeg startet med § 1 av lovene. Denne finner man utdypet i prinsipprogrammet med følgende formulering:
“Norsk psykologforening er både en interessepolitisk, en fagpolitisk og en samfunnspolitisk organisasjon.” Allerede her støter man på uenighet, om den aller mest grunnleggende forståelsen av av foreningens virke. Formuleringen som følger rett etter i Prinsipprogrammet hjelper oss ikke videre, den bare bidrar til forvirring:
“De tre elementene understøtter og er gjensidig avhengige av hverandre.” Så hva kommer først? Hvordan henger de sammen?
I de debattene jeg rakk å ha med Tommy Sotkajærvi før han trakk sitt kandidatur, så var forståelsen av denne grunnleggende loven en av områdene hvor vi var uenige. Han beskrev de tre virkeområdene som en gjensidig forsterkende sirkel, mens jeg beskrev dem som en pyramide. Begge kan sies å ha dekning i prinsipprogrammet- de er jo både “gjensidig forsterkende” og “understøttende”. Jeg holder likevel fast på at en pyramide er det beste bildet. Rett og slett fordi uten medlemmenes støtte så er foreningen ingenting. Medlemmene må oppleve at foreningen taler deres sak og at de kan stå bak (det meste) av foreningens virke. Dermed er fagforeningsarbeide vår grunnmur. Dernest kommer fagpolitikken, for uten vår faglige integritet- at medlemmer og samfunn har tillit til at vårt virke er evidensbasert og etisk- så har vi ingen gjennomslagskraft. På toppen troner vår rolle som samfunnsaktør. Dette er våre ambisjoner, hvor vi strekker oss etter å endre samfunnet rundt oss til det bedre, ved å påvirke politiske beslutninger og offentlig debatt. 
En bekymring jeg kan støte på i forbindelse med mitt kandidatur er at jeg kun ønsker å ha fokus på lønns- og arbeidspolitikk, eller at jeg kun har interesse for spesialisthelsetjenesten. Det er langt fra sannheten. Jeg ønsker å bruke Psykologforeningen som en samfunnsaktør og endringsagent, men mener samtidig at dette ikke er mulig uten å ivareta de andre to virkeområdene. Hvis vi anser toppen av pyramiden som at vi strekker oss mot våre ambisjoner, så kan vi ikke risikere å miste fotfestet. Det er denne balansegangen mellom fagforening, fagpolitisk organisasjon og samfunnspolitisk organisasjon som jeg mener er grunnen til at vi når trenger en kursendring. Grunnmuren står i fare for å smuldre opp. Dersom vi ikke ivaretar medlemmenes mulighet til å yte godt fag i sin daglige jobb, så mister vi vår legitimitet. Dette er grunnen til at det første punktet i foreningens lover sier: Norsk psykologforening (Psykologforeningen) har til formål: 1. Å ivareta medlemmenes faglige og økonomiske interesser når det gjelder deres arbeid som psykologer.
Tiden er dermed inne for å øke foreningens innsats på det grunnleggende, nettopp for å ikke miste vår gjennomslagskraft som samfunnsaktør.

Psykologforeningens tre ulike roller skaper forvirring også i andre sammenhenger- når er vi en fagforening og når er vi en faglig forening? Må alt foreningen sier være fundert i forskning? Jeg kommer til å diskutere disse problemstillingene i andre blogginnlegg.


]]>
<![CDATA[Etter asylets tid]]>Sat, 13 Jul 2019 23:11:42 GMThttp://hakonskard.no/blogg/etter-asylets-tidSom ungdom elsket jeg bøkene til Ingvar Ambjørnsen.
Hans portretter av skakkjørte mennesker, som vekselsvis omfavner og plages av utenforskap appellerte til noe i meg som tenåring. Jeg kan også huske hvilket inntrykk det gjorde å lese hans debutbok “23- salen”. Boken henter sin handling fra Lier sykehus, hvor Ambjørnsen selv jobbet på 1970- tallet. Ovegrepene mot pasientene og dehumaniseringen som finner sted er vond lesning. 

Asylene har blitt bygd ned i Norge og godt er det. Tanken om at psykisk syke er farlige, uhelbredelige og må stenges av fra samfunnet er på vikende front og psykologer har spilt en rolle i denne utviklingen. Men hvilken rolle spiller døgnbehandling i dagens psykiske helsevern?
Jeg har til gode å møte noen som mener det overhodet ikke er behov for døgnbehandling. Brukerorganisasjoner, faglige foreninger og myndigheter er alle forente i forståelsen av at det er behov for døgnbehandling, uenigheten oppstår når man snakker om hva slags behandling, hvor mye og under hvilke rammer. Medikamentell behandling eller samtaler? Skjerming eller aktivisering? Langtids eller korttids? Tvang eller frivillig? Alt dette er vanskelige spørsmål som skaper splid også innad i fagmiljøet.
Psykologforeningen har tatt flere standpunkter og initiativ den senere tid som jeg opplever som positive. Juridisk bindende forhåndserklæringer om reservasjon mot visse typer behandling er ett av dem, vedtatt enstemmig av Sentralstyret i 2018. Jeg har selv benyttet denne typen “hvis-så” dokumenter som redskap i arbeidet med å få pasienter til å godta behandling frivillig. Psykologforeningen har også spilt en rolle i utviklingen av medisinfrie tilbud. Det krangles i fagmiljøene om evidensen for medisinfrie tilbud, men det å gi pasienter styrkede rettigheter og økte forutsetninger for å frivillig ta imot behandling de selv har tro på, kan ikke være annet enn et gode.  
Det som bekymrer meg er de forutsetningene som eksisterer for å gi den behandlingen som vi fremsnakker. Hvis man reelt mener at medisinfri behandling på frivillig basis er det riktige, mener jeg det må jobbes for muligheten til å gi denne behandlingen. Vi er langt unna dette idag. Antall døgnplasser har sunket drastisk over de senere årene (13,9 per 100 000 innbyggere i 2006 til 8,6 per 100 000 innbyggere i 2016). Vi har stadig blitt lovet at dette er en dreining- fra døgn til poliklinikk. Sannheten er at antall konsultasjoner per pasient knapt har steget i den samme perioden. Situasjonen er helt uforenlig med både de faglige prinsippene vi fremsnakker og brukerorganisasjonenes ønsker. Legger man til at mange psykiatriske døgninstitusjoner er gamle, nedslitte og trange, med lite tilgang til uteareal- så tegner det seg et forsmedelig bilde. Brukerorganisasjonene etterlyser arbeidstrening, fysisk aktivitet og mulighet til brukerstyrte innleggelser- dette er milevis fra det tilbudet pasienter kan tilbys idag. 
På akuttposten hvor jeg jobbet som eneste psykologspesialist frem til januar 2017 er belegget jevnt på 120% det siste året. Dette er ikke unikt og planene som helseforetakene legger for fremtiden innebærer ingen tegn til bedring. I Østfold er Kalnes det flunkende nye døgntilbudet- det er allerede sprengt på kapasitet. Helse Sør- Øst planlegger med en reduksjon i døgnplasser på 28% frem mot 2035. Vi kan ikke sitte og se på dette i stillhet. Dette er de mest sårbare pasientene, som vi vet vi kan hjelpe og som vi har aktivt tatt stilling til hvordan helsevesenet burde behandle. Da mener jeg at vi ikke bare burde, men må, jobbe for å sørge for at de kan tilbys denne behandlingen.
Hvis ikke har vi ikke kommer langt fra 23- salen, overgrepet består bare i å stenge folk ute i stedet for å låse dem inne- eller la dem forkomme i svingdøren til dagens helsevesen.

]]>