Psykologforeningen har de beste forutsetninger for å ivareta psykologenes spesialisering

Vi skal jobbe for at spesialisering fortsatt er under vår faglige kontroll.

Arnhild Lauveng, visepresident med ansvar for fag- og profesjonspolitikk
Håkon Kongsrud Skard, president

            Norsk psykologforening opprettet vår egen spesialisering i 1959, med et klart ønske om å bidra til økt profesjons- og fagutvikling. Spesialiteten skulle bidra til utvikling av faglighet og kunnskap hos den enkelte psykolog, i tillegg til en utvikling av fagfeltet og profesjonen. Dette har vi på mange måter oppnådd. Spesialiteten slik den fungerer i dag, vektlegger faglig bredde, faglig dybde og at spesialiteten utvikles i tett dialog med praksisfeltet.
Vi er derfor svært bekymret for myndighetenes forslag om en offentlig godkjent spesialisering. Dette forslaget ble første gang fremmet av Stoltenberg regjeringen. Etter en lengre prosess, ble forslaget avvist etter overgang til borgerlig regjering i 2013. Forslaget ble løftet på nytt i Opptrappingsplanen for psykisk helse i 2023, og er nå til utredning i Helsedirektoratet. Vi deltar selvsagt i dette arbeidet, og tror det finnes langt bedre løsninger enn å gå for en modell som ligner den legene har. Det er derfor særlig viktig for oss at arbeidet tar utgangspunkt i en tydelig problembeskrivelse, og også at alle fakta er tilgjengelig før beslutninger tas.
Samtidig må vi ha en konstruktiv tilnærming til problemstillingen, og vi har forståelse for at myndighetene ønsker innflytelse på, og oversikt over, utdanningen til en så viktig yrkesgruppe som psykologene. Det er per i dag slik at myndighetene betaler for psykologers fagutvikling. Fra studielån og stipend ved grunnutdannelse på våre universiteter, til spesialisering med kursutgifter dekket av offentlige arbeidsgivere. Arbeidsgivere som samtidig tilkjenner den enkelte psykolog fri med lønn under kursdager. Det er naturlig at myndighetene har en interesse for vår kompetanseutvikling, særlig sett i lys av vi nå er over 12.000 medlemmer. Og la oss være realistiske- dersom myndighetene ønsker å ta over vår spesialisering, kan vi ikke hindre dem. Da er det kun de gode argumenter som vil gi gjennomslag for vårt syn.

Det er viktig å ivareta bredden i faget
Da spesialiteten ble opprettet var det en spesialitet – tok du den, ble du spesialist i klinisk psykologi. I dag har vi tolv ulike spesialiteter, som til sammen sikrer en stor faglig bredde.
Myndighetene har som utgangspunkt at en offentlig spesialisering bare skal inkludere barne- og ungdomspsykologi og voksenpsykologi, kanskje også samfunns- og allmennpsykologi. Dette vil føre til at det ikke utdannes nye psykologspesialister innen viktige områder som nevropsykologi, rus- og avhengighetspsykologi, arbeidspsykologi og alle de andre fagområdene. Det er uklart for oss hvordan man skal drifte tverrfaglig spesialisert rusbehandling uten tilgang på nye psykologspesialister innen rus og avhengighet, hvordan habiliteringstjenestene skal klare seg uten psykologspesialister, og hvordan man tenker seg god tilgang på spesialister innenfor alle de andre områdene som spesialitetene dekker i dag.
Spesialitetene handler også om dybde, og om samspill mellom praksisfeltet og utdanningene. Hver spesialisering har derfor sitt eget fagutvalg, med et dobbelt mandat. De skal både ivareta utviklingen og gjennomføringen av sin spesialitet, i tillegg til å fungere som faglig støtte for foreningen og uttale seg om saker innenfor sitt fagområde. Medlemmene av fagutvalgene er aktivt praktiserende psykologer - klinikere, ledere, forskere og andre – og de er derfor tett på hverdagen og faget. De vet hva utfordringene er, både for faget, pasienter/klienter, psykologene og virksomhetene, de ser hvor det er behov for utvikling og endring, og hvilke samfunnsoppdrag vi trenger å tilpasse oss.
 
Spesialitetsrådets faglige arbeid
Lederne av fagutvalgene samles til jevnlige møter i Spesialitetsrådet, som er et rådgivende organ for Sentralstyret, og også en mulighet for å diskutere tema som er relevant for alle spesialitetene. Spesialitetsrådet og fagutvalgssamlingene er også gode muligheter for samarbeid på tvers mellom utvalgene, for eksempel for å samarbeide om nye valgfrie program, som kan være aktuelle for flere spesialiteter. Som visepresident for fag- og profesjon har jeg hatt gleden av å følge en god utvikling og revitalisering av både spesialitetsråd og fagutvalg, og jeg ser at dette i dag er aktive utvalg, som har viktige diskusjoner og bedriver god fagutvikling. Gjennom spesialiseringen har Psykologforeningen en enestående mulighet til å påvirke den faglige utviklingen i feltet, og sikre at denne er på linje med samfunnets behov og med oppdatert evidens.
Alt dette står vi i fare for å miste hvis de mest gjennomgripende forslagene om offentlig spesialisering blir en realitet. Vi vil miste bredden i faget gjennom en reduksjon av antall spesialiteter. Som forening vil vi miste muligheten til å sikre faglig utvikling og dybde, og til å påvirke profesjonsutviklingen. Vi risikerer at spesialiseringen blir administrert gjennom byråkratiske strukturer, med mindre kontakt med praksisfeltet.

Praktiske utfordringer finnes, men bør løses på andre måter
I tillegg kommer selvsagt de praktiske utfordringene. Dagens ordning er billig og lite byråkratisk for myndighetene, sammenlignet med for eksempel legenes spesialisering. Overføring av spesialiseringen fra Psykologforeningen til Helseforetakene vil kunne føre til et mindre sekretariat, og mindre mulighet til annet fagpolitisk arbeid i Psykologforeningen, samtidig som utgiftene og arbeidsmengden i foretakene vil øke. Hvordan kommunene skulle kunne administrere en spesialiseringsordning er helt ukjent – de er ikke på noen måte organisert for dette.
Dette betyr ikke at det ikke er utfordringer knyttet til dagens spesialitet. Det er flere psykologer som melder om vansker med å finne veiledere, og med å få riktig praksis til rett tid, særlig døgnpraksis kan være en flaskehals noen steder. Disse utfordringen løses imidlertid ikke automatisk med en offentlig spesialisering, og kan lettere løses på andre måter, for eksempel gjennom bedre rotasjonsordninger og bedre samarbeid med arbeidsgivere. Dette arbeides det allerede aktivt med. En del arbeidsgivere melder også om at de opplever at psykologer velger spesialiteter som de som arbeidsgiver har lite nytte av. Igjen er dette en utfordring som kan løses på langt enklere måter, først og fremst gjennom at arbeidsgiver bruker sin styringsrett, slik de har anledning til også i dag.
Psykologforeningen har arbeidet aktivt mot de negative konsekvensene av en offentlig spesialisering, og dette arbeidet intensiveres nå. Helsedirektoratet regner med å fullføre sin utredningsprosess i løpet av 2025, og saken skal så til politisk behandling. Det er viktig å følge denne prosessen tett, og dette er en av de viktigste grunnene til at jeg har sagt ja til en ny periode som visepresident.
​
            Vi må selv ta ansvar for vår spesialisering
For trusselen mot spesialiseringen er dobbel. Dels kommer den direkte fra myndighetene. Men den kommer også innenfra, fra stemmer som ønsker lettvinte løsninger, forenklinger av spesialiseringsordningen som på sikt kan svekke fagligheten, og en sterkere vektlegging av fagforeningens ansvar for den enkelte medlem enn foreningens samlede ansvar for faget og kvaliteten i tilbudet til befolkningen. Dette er en farlig utvikling, også fordi en ensidig vektlegging av fagforeningsoppdraget vil kunne svekke nettopp dette på sikt. Mister samfunnet troen på at vi kan forvalte spesialiseringen, kan vi miste både spesialisering, og de fordeler som følger med denne, inkludert lønn, arbeidsoppgaver og tillit til at vi forvalter vårt samfunnsoppdrag godt.
Derfor er dagens situasjon på mange måter en skjebnetime for Psykologforeningen, og for faget. De kommende månedene og årene vil det være mange viktige og vanskelige avgjørelser som må tas. Da er det nødvendig med en politisk ledelse som kjenner problemstillingene, som er i stand til å ta både faglige og fagpolitiske hensyn, ta ansvar, tenke langsiktig og ta de beslutninger som må tas.
Hvis vi ikke sikrer faget og samfunnsoppdraget nå kan vi risikere å miste mye av det vi har oppnådd de siste 50 årene. Det kan vi ikke la skje. Vi er foreningen for psykologer og psykologi i Norge, ingen kan bedre enn oss ivareta den viktige og vanskelige fag- og profesjonsutviklingen. Det er et ansvar vi må ta på alvor.