Etter asylets tid

Som ungdom elsket jeg bøkene til Ingvar Ambjørnsen.
Hans portretter av skakkjørte mennesker, som vekselsvis omfavner og plages av utenforskap appellerte til noe i meg som tenåring. Jeg kan også huske hvilket inntrykk det gjorde å lese hans debutbok “23- salen”. Boken henter sin handling fra Lier sykehus, hvor Ambjørnsen selv jobbet på 1970- tallet. Ovegrepene mot pasientene og dehumaniseringen som finner sted er vond lesning. 
Asylene har blitt bygd ned i Norge og godt er det. Tanken om at psykisk syke er farlige, uhelbredelige og må stenges av fra samfunnet er på vikende front og psykologer har spilt en rolle i denne utviklingen. Men hvilken rolle spiller døgnbehandling i dagens psykiske helsevern?
Jeg har til gode å møte noen som mener det overhodet ikke er behov for døgnbehandling. Brukerorganisasjoner, faglige foreninger og myndigheter er alle forente i forståelsen av at det er behov for døgnbehandling, uenigheten oppstår når man snakker om hva slags behandling, hvor mye og under hvilke rammer. Medikamentell behandling eller samtaler? Skjerming eller aktivisering? Langtids eller korttids? Tvang eller frivillig? Alt dette er vanskelige spørsmål som skaper splid også innad i fagmiljøet.
Psykologforeningen har tatt flere standpunkter og initiativ den senere tid som jeg opplever som positive. Juridisk bindende forhåndserklæringer om reservasjon mot visse typer behandling er ett av dem, vedtatt enstemmig av Sentralstyret i 2018. Jeg har selv benyttet denne typen “hvis-så” dokumenter som redskap i arbeidet med å få pasienter til å godta behandling frivillig. Psykologforeningen har også spilt en rolle i utviklingen av medisinfrie tilbud. Det krangles i fagmiljøene om evidensen for medisinfrie tilbud, men det å gi pasienter styrkede rettigheter og økte forutsetninger for å frivillig ta imot behandling de selv har tro på, kan ikke være annet enn et gode.  
Det som bekymrer meg er de forutsetningene som eksisterer for å gi den behandlingen som vi fremsnakker. Hvis man reelt mener at medisinfri behandling på frivillig basis er det riktige, mener jeg det må jobbes for muligheten til å gi denne behandlingen. Vi er langt unna dette idag. Antall døgnplasser har sunket drastisk over de senere årene (13,9 per 100 000 innbyggere i 2006 til 8,6 per 100 000 innbyggere i 2016). Vi har stadig blitt lovet at dette er en dreining- fra døgn til poliklinikk. Sannheten er at antall konsultasjoner per pasient knapt har steget i den samme perioden. Situasjonen er helt uforenlig med både de faglige prinsippene vi fremsnakker og brukerorganisasjonenes ønsker. Legger man til at mange psykiatriske døgninstitusjoner er gamle, nedslitte og trange, med lite tilgang til uteareal- så tegner det seg et forsmedelig bilde. Brukerorganisasjonene etterlyser arbeidstrening, fysisk aktivitet og mulighet til brukerstyrte innleggelser- dette er milevis fra det tilbudet pasienter kan tilbys idag. 
På akuttposten hvor jeg jobbet som eneste psykologspesialist frem til januar 2017 er belegget jevnt på 120% det siste året. Dette er ikke unikt og planene som helseforetakene legger for fremtiden innebærer ingen tegn til bedring. I Østfold er Kalnes det flunkende nye døgntilbudet- det er allerede sprengt på kapasitet. Helse Sør- Øst planlegger med en reduksjon i døgnplasser på 28% frem mot 2035. Vi kan ikke sitte og se på dette i stillhet. Dette er de mest sårbare pasientene, som vi vet vi kan hjelpe og som vi har aktivt tatt stilling til hvordan helsevesenet burde behandle. Da mener jeg at vi ikke bare burde, men må, jobbe for å sørge for at de kan tilbys denne behandlingen.
Hvis ikke har vi ikke kommer langt fra 23- salen, overgrepet består bare i å stenge folk ute i stedet for å låse dem inne- eller la dem forkomme i svingdøren til dagens helsevesen.