Det jeg formidler til mine studenter når de skal lære seg utøvelse av faget, er at de kan og skal skape endring på alle nivåer av et menneskes liv uavhengig av hvor de jobber.
En viktig arbeidserfaring for meg var tiden jeg hadde innen Barnevernet i MST (multisystemisk terapi). For de som ikke kjenner til metodikken, så går man som terapeut inn i familier som har ungdom med problemer (rus, vold, kriminalitet, skolefrafall) med en strukturert tilnærming for å endre systemene rundt ungdommene for derav å endre på problemet. Man møter familien i deres hjem, når det passer for dem, ved behov. Man er alltid tilgjengelig på telefon. Man oppsøker skole, politi, idrettsforeninger, andre slektninger, naboer, alle som kan være relevante å snakke med. Det er utrolig givende å se at man kan skape varig endring med bred innsats i en avgrenset periode, som hjelper både sårbare barn og alle i deres omgivelser. Dette er selvfølgelig arbeid som krever arenafleksibilitet og stor tilgjengelighet, dermed krever det også lønn og avtaler som sikrer disse arbeidsbetingelsene. Samtidig mener jeg at holdninger og intervensjoner fra dette arbeidet kan integreres inn i de fleste arenaer hvor psykologer arbeider, uten at disse betingelsene er der. Jeg sitter til daglig med individualterapi på eget kontor. Selv om jeg mener at psykisk lidelse både kan eksistere i individet og endres i psykoterapeutisk kontakt med individet, så har jeg alltid med meg et blikk på individets kontekst og behov for tiltak der. Særlig med sammensatt problematikk er det helt nødvendig å se på opprettholdende faktorer i individets miljø samt ivaretakelse av de menneskene som er rundt individet. Her er vi kommet til min kjepphest: Vi skal tenke systemisk og forebyggende uavhengig av hvor vi er og hvem vi møter. Av og til kan diskusjonen virke som at det er et skarpt skille mellom forebygging og behandling, men begge deler bør gjennomsyre alt vårt arbeid. Driver du individualbehandling så har du et blikk på pårørende. Jobber du forebyggende har du et blikk på hvem som kan behøve behandling. Dette er noe av bakteppet for min bekymring over utviklingen vi ser. Befolkningen trenger sammenhengende og helhetlige tjenester, sårbare barn er i behov av at deres foreldre får hjelp og omvendt. Dersom vi ønsker en bedring i den psykiske helsen til alle, så er vi avhengige av å ha tiltak på alle nivåer av Bronfenbrenners økologiske modell. Ett tiltak forsterker et annet, men svakheter i ett tiltak svekker dessverre også effekten av et annet. Derfor må vi kunne verdsette all psykologfaglig virksomhet på tvers av tjenestested og faglig tilhørighet. Vi er alle avhengige av hverandre, både i vårt arbeid og i vår forening.
1 Comment
Jeg har blitt utfordret på hva jeg mener om hvorvidt medlemskriteriene i Psykologforeningen bør endres for å inkludere de med master i psykologi. Andreas Høstmælingen ønsker at vi på nytt skal diskutere hvorvidt master i psykologi skal gi anledning til medlemskap, uten at han vil konkludere på noe vis.
Sist gang det ble diskutert var i 2010, da forslaget ble fremmet for så å bli trukket før avstemning. Det er fristende å bare resirkulere det glitrende innlegget til Halvorsen og Olsen fra 2010, men la oss likevel ta en ny gjennomgang av spørsmålet nå ti år senere. Hva står vi å tjene på innlemmelse av masterene?
Hva taper vi på innlemmelse av masterene?
Basert på dette finner jeg at det ikke er grunn til å vurdere medlemskriteriene nå. Det er viktig å si at dette ikke er en nedvurdering av masternes kompetanse, vi skal fortsette å betrakte alle som ønsker og bruker psykologisk kunnskap som et gode for samfunnet. Samtidig bør medlemskap i foreningen reflektere mest mulig felles interesser. Argumentet om at man skal kunne være en forening som representerer hele faget er problematisk, for hvorfor skal grensen gå ved mastere? Psykologisk kunnskap brukes i dag innen pedagogikk, medisin, sykepleie m.m. Skal dette også gi anledning til medlemskap? Høstmælingen sier også at mastere potensielt bør inkluderes fordi Psykologforeningen har argumentert ulikt rundt psykologers kompetanse i ulike sammenhenger. “Man kan ikke være en bred spiss”, slår han fast. Dette er for meg en fundamental misforståelse av hva profesjonsutdannelsen gir av kompetanse og ikke slik jeg har forstått foreningens retorikk. Profesjonsutdannelsen er både en bred utdannelse og en spisskompetanse. Den gir en bred kompetanse innen normalpsykologi og en spisskompetanse innen utredning, diagnostisering og behandling av psykisk lidelse. Diskusjoner om dette temaet skal vi alltid kunne ha og jeg utelukker ikke at min mening kan endres. Aldri si aldri. Jeg ser likevel ikke at dette er noe foreningen eller medlemmene er tjent med nå. |
ForfatterAlle innlegg er forfattet av meg hvis ikke annet er angitt. Arkiv
September 2019
Kategorier
All
|