Hva er Psykologforeningen for deg?

Jo mer jeg snakker med medlemmer, jo mer skjønner jeg at oppfatningen av Psykologforeningen spriker. Folk har hatt ulik erfaring og befatning med foreningen, det er ulike ønsker og målsetninger man som medlem har for foreningen. Dette til tross for at man skulle tro det er ganske klart hva psykologforeningen er, når det eksisterer både lover (eller vedtekter, som det vanligvis kalles) og et prinsipprogram.
Når jeg har presentert mitt bilde av foreningen i møte med medlemmer har jeg startet med § 1 av lovene. Denne finner man utdypet i prinsipprogrammet med følgende formulering:
“Norsk psykologforening er både en interessepolitisk, en fagpolitisk og en samfunnspolitisk organisasjon.” Allerede her støter man på uenighet, om den aller mest grunnleggende forståelsen av av foreningens virke. Formuleringen som følger rett etter i Prinsipprogrammet hjelper oss ikke videre, den bare bidrar til forvirring:
“De tre elementene understøtter og er gjensidig avhengige av hverandre.” Så hva kommer først? Hvordan henger de sammen?
I de debattene jeg rakk å ha med Tommy Sotkajærvi før han trakk sitt kandidatur, så var forståelsen av denne grunnleggende loven en av områdene hvor vi var uenige. Han beskrev de tre virkeområdene som en gjensidig forsterkende sirkel, mens jeg beskrev dem som en pyramide. Begge kan sies å ha dekning i prinsipprogrammet- de er jo både “gjensidig forsterkende” og “understøttende”. Jeg holder likevel fast på at en pyramide er det beste bildet. Rett og slett fordi uten medlemmenes støtte så er foreningen ingenting. Medlemmene må oppleve at foreningen taler deres sak og at de kan stå bak (det meste) av foreningens virke. Dermed er fagforeningsarbeide vår grunnmur. Dernest kommer fagpolitikken, for uten vår faglige integritet- at medlemmer og samfunn har tillit til at vårt virke er evidensbasert og etisk- så har vi ingen gjennomslagskraft. På toppen troner vår rolle som samfunnsaktør. Dette er våre ambisjoner, hvor vi strekker oss etter å endre samfunnet rundt oss til det bedre, ved å påvirke politiske beslutninger og offentlig debatt. 
En bekymring jeg kan støte på i forbindelse med mitt kandidatur er at jeg kun ønsker å ha fokus på lønns- og arbeidspolitikk, eller at jeg kun har interesse for spesialisthelsetjenesten. Det er langt fra sannheten. Jeg ønsker å bruke Psykologforeningen som en samfunnsaktør og endringsagent, men mener samtidig at dette ikke er mulig uten å ivareta de andre to virkeområdene. Hvis vi anser toppen av pyramiden som at vi strekker oss mot våre ambisjoner, så kan vi ikke risikere å miste fotfestet. Det er denne balansegangen mellom fagforening, fagpolitisk organisasjon og samfunnspolitisk organisasjon som jeg mener er grunnen til at vi når trenger en kursendring. Grunnmuren står i fare for å smuldre opp. Dersom vi ikke ivaretar medlemmenes mulighet til å yte godt fag i sin daglige jobb, så mister vi vår legitimitet. Dette er grunnen til at det første punktet i foreningens lover sier: Norsk psykologforening (Psykologforeningen) har til formål: 1. Å ivareta medlemmenes faglige og økonomiske interesser når det gjelder deres arbeid som psykologer.
Tiden er dermed inne for å øke foreningens innsats på det grunnleggende, nettopp for å ikke miste vår gjennomslagskraft som samfunnsaktør.

Psykologforeningens tre ulike roller skaper forvirring også i andre sammenhenger- når er vi en fagforening og når er vi en faglig forening? Må alt foreningen sier være fundert i forskning? Jeg kommer til å diskutere disse problemstillingene i andre blogginnlegg.

​

---