Hvordan går det med barna?

Det jeg formidler til mine studenter når de skal lære seg utøvelse av faget, er at de kan og skal skape endring på alle nivåer av et menneskes liv uavhengig av hvor de jobber. 

En viktig arbeidserfaring for meg var tiden jeg hadde innen Barnevernet i MST (multisystemisk terapi). For de som ikke kjenner til metodikken, så går man som terapeut inn i familier som har ungdom med problemer (rus, vold, kriminalitet, skolefrafall) med en strukturert tilnærming for å endre systemene rundt ungdommene for derav å endre på problemet. Man møter familien i deres hjem, når det passer for dem, ved behov. Man er alltid tilgjengelig på telefon. Man oppsøker skole, politi, idrettsforeninger, andre slektninger, naboer, alle som kan være relevante å snakke med. Det er utrolig givende å se at man kan skape varig endring med bred innsats i en avgrenset periode, som hjelper både sårbare barn og alle i deres omgivelser.
Dette er selvfølgelig arbeid som krever arenafleksibilitet og stor tilgjengelighet, dermed krever det også lønn og avtaler som sikrer disse arbeidsbetingelsene. Samtidig mener jeg at holdninger og intervensjoner fra dette arbeidet kan integreres inn i de fleste arenaer hvor psykologer arbeider, uten at disse betingelsene er der. Jeg sitter til daglig med individualterapi på eget kontor. Selv om jeg mener at psykisk lidelse både kan eksistere i individet og endres i psykoterapeutisk kontakt med individet, så har jeg alltid med meg et blikk på individets kontekst og behov for tiltak der. Særlig med sammensatt problematikk er det helt nødvendig å se på opprettholdende faktorer i individets miljø samt ivaretakelse av de menneskene som er rundt individet.     
Her er vi kommet til min kjepphest: Vi skal tenke systemisk og forebyggende uavhengig av hvor vi er og hvem vi møter. Av og til kan diskusjonen virke som at det er et skarpt skille mellom forebygging og behandling, men begge deler bør gjennomsyre alt vårt arbeid. Driver du individualbehandling så har du et blikk på pårørende. Jobber du forebyggende har du et blikk på hvem som kan behøve behandling. Dette er noe av bakteppet for min bekymring over utviklingen vi ser. 
Befolkningen trenger sammenhengende og helhetlige tjenester, sårbare barn er i behov av at deres foreldre får hjelp og omvendt. Dersom vi ønsker en bedring i den psykiske helsen til alle, så er vi avhengige av å ha tiltak på alle nivåer av Bronfenbrenners økologiske modell. Ett tiltak forsterker et annet, men svakheter i ett tiltak svekker dessverre også effekten av et annet. Derfor må vi kunne verdsette all psykologfaglig virksomhet på tvers av tjenestested og faglig tilhørighet. Vi er alle avhengige av hverandre, både i vårt arbeid og i vår forening. 

​