Psykologforening eller psykologiforening?

Jeg har blitt utfordret på hva jeg mener om hvorvidt medlemskriteriene i Psykologforeningen bør endres for å inkludere de med master i psykologi. Andreas Høstmælingen ønsker at vi på nytt skal diskutere hvorvidt master i psykologi skal gi anledning til medlemskap, uten at han vil konkludere på noe vis. 
Sist gang det ble diskutert var i 2010, da forslaget ble fremmet for så å bli trukket før avstemning. Det er fristende å bare resirkulere det glitrende innlegget til Halvorsen og Olsen fra 2010, men la oss likevel ta en ny gjennomgang av spørsmålet nå ti år senere.

Hva står vi å tjene på innlemmelse av masterene?

• Kjøttvekta er et åpenbart svar. Større medlemsmasse gir større gjennomslagskraft og selvstendig forhandlingsrett i lønnsforhandlinger (krever mer enn 10.000 medlemmer). 
  
• Det vil kunne dempe noen ytre motsetninger som idag ulmer ved å inkludere fremfor å ekskludere.
  
• Foreningen sentralt vil kunne øke antall ansatte og jobbe med andre og bredere problemstillinger.
  
• Tidsskriftet vil kunne rapportere på bredere tematikk og få potensielt større plass som tidsskrift i den offentlige debatten.
  
• Vi kan fremstå som en samlet faglig forening som ivaretar hele bredden av faget.
  

Hva taper vi på innlemmelse av masterene?

• Foreningen har hatt vanskeligheter med å ivareta medlemmenes interesser de senere år, noe foretakstillitsvalgte, undertegnede og enkeltmedlemmer har påpekt. Høstmælingen vedgår dette selv i sitt intervju. Et skritt som ville gi flere problemstillinger å ivareta ville etter mitt syn ikke gjøre foreningen bedre istand til å ivareta eksisterende medlemmer, tvert imot.
  
• Det å flytte motsetninger som nå er med aktører utenfor foreningen inn i foreningen vil kunne skape større splittelser innad, noe som kan gjøre foreningen mindre beslutningsdyktig. Det er allerede mye uenighet rundt forvaltningen av fagfeltet vårt, men vi har likevel noen grunnleggende fellestrekk som har gjort foreningen til det den er i dag.
  
• Den posisjonen som profesjonsutdannede psykologer har fått i Norge krever nennsom ivaretagelse og stadig utvikling. Dersom foreningen retter oppmerksomhet mot for mange temaer, risikerer vi at denne posisjonen utfordres av andre interessenter.
  
• Selv om foreningen vil kunne få flere medlemmer gjennom masterne, risikerer man å miste medlemmer også. Debatten i 2010 ledet til at flere medlemmer varslet utmelding dersom masterne ble innlemmet, dermed risikerer man en mer heterogen forening uten særlig større gjennomslagskraft.
  

Basert på dette finner jeg at det ikke er grunn til å vurdere medlemskriteriene nå. Det er viktig å si at dette ikke er en nedvurdering av masternes kompetanse, vi skal fortsette å betrakte alle som ønsker og bruker psykologisk kunnskap som et gode for samfunnet. Samtidig bør medlemskap i foreningen reflektere mest mulig felles interesser.
Argumentet om at man skal kunne være en forening som representerer hele faget er problematisk, for hvorfor skal grensen gå ved mastere? Psykologisk kunnskap brukes i dag innen pedagogikk, medisin, sykepleie m.m. Skal dette også gi anledning til medlemskap?
Høstmælingen sier også  at mastere potensielt bør inkluderes fordi Psykologforeningen har argumentert ulikt rundt psykologers kompetanse i ulike sammenhenger. “Man kan ikke være en bred spiss”, slår han fast. 
Dette er for meg en fundamental misforståelse av hva profesjonsutdannelsen gir av kompetanse og ikke slik jeg har forstått foreningens retorikk. Profesjonsutdannelsen er både en bred utdannelse og en spisskompetanse. Den gir en bred kompetanse innen normalpsykologi og en spisskompetanse innen utredning, diagnostisering og behandling av psykisk lidelse.
Diskusjoner om dette temaet skal vi alltid kunne ha og jeg utelukker ikke at min mening kan endres. Aldri si aldri. Jeg ser likevel ikke at dette er noe foreningen eller medlemmene er tjent med nå.

​